Siden Knut arbeider i Helse Nord er han bevisst sin rolle og har også tatt en helt bestemt holdning til dette. Den engasjerte og rolige 58-åringen ser helsevesenet fra flere sider. I jobben sin utarbeider han krav til sykehusene, og som pasient skal man også motta behandling.

– På den ene siden ser at vi kan dynge ned helsearbeidere med oppdrag og rammer, og på den andre siden så jeg som pasient at de noen ganger knapt fikk tid til å spise lunsj. Det får ham til å tenke på hvor viktig det er å tilrettelegge for at helsepersonell får jobbe med de rette oppgavene og at de samtidig skal få ro til å ta pauser.

Vil gi noe tilbake

Nå er det saker som gjelder arbeidsmiljøet som ligger telemarkingen nærmest hjertet, da dette også er hans fagfelt. Og han er dypt takknemlig for at det er akkurat der han fremdeles jobber. Som mange med ham kjenner han på en takknemlig for at han fikk hjelp og støtte under sin sykdomsperiode. Nå er det hans tur til å gi noen tilbake.

− Det er derfor jeg meldte meg inn og ble med i styret i lokallaget i nord. Knut har også holdt foredrag og fortalt sine kolleger og ansatte på flere av sykehusene om hvordan der er å få kreft og hva han tenker er viktig for kreftpasientene.

Det var tilfeldigheter som gjorde at Knut fant ut av han hadde kreft. Etter en periode med hyppige turer på toalettet, fikk han beskjed av en kompis; Du må undersøke dette, Knut. Jeg går ikke før du har sagt du skal bestille en time hos fastlegen. To dager etter han tok kontakt satt han hos fastlegen, som mistenkte prostatakreft. Etter noen dager ringte legen og sa at blodprøvene viste at Knut var syk, men ikke kunne finne hva som var galt. Han skulle undersøke med noen kollegaer. Kort tid etter ble Knut igjen kontaktet av legen med beskjed om at han hadde KLL.

− Dette er en krefttype du ikke dør med, men skal leve med, var beskjeden fra legen. På det tidspunktet fant de bare vage antydninger til sykdommen, men under en ny undersøkelse noen måneder senere viste at 99 prosent av cellene i beinmargen hadde kreft.

Nå står det om tid

Behandlingen ble satt til seks kurer over en periode på ett halvt år. Siden diagnosen ofte rammer eldre menn, er det vanlig å gi en liten dose cellegift som man kan gå på over tid. Men Knut var ung, sterk og samtidig hadde han veldig mye kreft i kroppen. Så han ble satt på en svært kraftig kur. Den rasjonelle delen av Knut tenkte at da fikk han sette livet på pause en seks måneders tid og så kunne livet starte opp igjen til sommeren. Og to uker etter siste cellegift dro han på ferie til Telemark. Ferien varte i ti dager. Da fikk Knut så høy feber at han måtte inn til akuttmottaket.

– Nå står det kun om tid, sa legene på akutten. Kroppen holder på å klappe sammen.

− Å få vite at du har fått kreft er ganske sjokkartet. Under utredningen var det kontroller og møter på kreftavdelingen. Mange sterke inntrykk som forsterket uroen, forteller Knut. En av de første gangene på venterommet satt han sammen med noen andre pasienter som var veldig dårlige. Dette gjorde sterkt inntrykk. Skulle han også bli sånn nå. Var livet over? De første dagene tenkte han ikke på noe annet enn at han kunne dø, men så kom tankene på livet han hadde levd og datteren. Han bestemte seg for at han ikke hadde noe å være redd for, men at han heller ikke hadde noen å miste.

− For datteren min sin skyld ville jeg ikke gå bort, forteller pappaen.

Mange stilte opp

Da dette var under pandemien, ble det til at Knut var mye alene, selv om venner og kjente handlet og gikk ærend for ham. Likevel merket Knut at mange syntes det var vanskelig å ta kontakt. Det var krevende tider. Han var i praksis isolert fra første cellegiftkur.

I dag tenker han at folk stilte opp på en fantastisk måte, og at han selv nok var mest mottakelig for de som tilbød seg å hjelpe til med de praktiske sakene.

− Sjefen min ringte og sa at hun hadde bestilt snømåking for hele vinteren. Det er Knut veldig glad for. Ikke bare ble snøen brøytet, men da kunne han stå og se på brøytearbeidet fra vinduet hjemme.

Persontilpasset behandling

For å finne den rette behandlingen, ble det tatt blodprøver hvor man testet over hundre ulike kombinasjoner av ulike medisiner for å finne den kuren som var mest effektiv. Hvordan reagerte gener og blod på de ulike kombinasjonene? Kroppen selv får være med å bestemme for å finne den rette behandlingen.

− Persontilpasset behandling er utrolig bra og treffsikkert, forteller telemarkingen. Selv hadde Knut bestemt at han ikke skulle rådføre seg med Google, men heller lese seg opp på blodkreft på nettsidene til Helse Norge. Det ble gjort innkjøp av litteratur om kreft og celleforsvar. Etter hvert ble han svært opptatt av hva han selv kunne gjøre, som mat og trening. En målrettet Knut innrømmer at han ble så opphengt i sin egen rolle og ansvar at han til slutt tenkte at han kunne spise seg frisk. Legene rådet Knut til å ikke tenke så mye på mat, og heller spise det han ville. Så da ble fokus på trening i stedet for. Knut har alltid trent mye, og nå var dette til god hjelp.

En kamerat av Knut sa til ham at nå kunne han endelig legge seg på sofaen og se hele «Game of Thrones». Men Knut ville trene. Gå og løpe mellom dager, uker og måneder med cellegift og oppkast. Med dagboken som verktøy, så den optimistiske telemarkingen et mønster. Først fikk han cellegiften og så ble det noen dager med oppkast, før han orket å gå turer.

– Kombinasjonene av smerter og oppkast var helt grusom, røper Knut.

Løpetur og cellegift

Rundt to uker ut i behandlingen kjente han at det gikk bra med en løpetur også, frem til neste cellegift. Og slik håndterte han månedene, med turer til sykehuset og så hjem igjen. Knut fikk forbehandling intravenøst på sykehuset, før han selv skulle behandles hjemmefra.

– Jeg tok 18 tabletter, sier han med glimt i øyet. Det var jo en munnfull. Om dette påvirket lysten til å smake og spise god mat er usagt, men Knut begynte å lese kokebøker, prøvde nye matretter og drakk et glass rødvin når han ville det.

Legene tror treningsregimet til Knut har hatt en god effekt på hans helsetilstand i dag. Ikke bare trente han under behandlingen, men han trente seg opp til et maksimalt fysisk nivå før han fikk første cellegiftkur. Han har stor tro på prehabilitering. For ham er det mye man kan gjøre hjemme, men ikke alt. For når Knut var ferdig med behandlingen på sykehuset, følte han likevel ikke at han var ferdig med behandlingen. Behandlingen er tøff, men kan ikke sammenlignes med livet etterpå. Han kjente ikke seg selv helt igjen. Tunge tanker begynte å sive inn i hodet til Knut.

– Du får stua full av blomster når du sier at du er syk, men det er ingen som sender blomster når du er frisk, sier han. Et tilbud fra fastlegen om å gå til psykolog ble svaret på den mentale utfordringen, og han anbefaler alle å ta imot tilbudet om de får det.

Arbeidsplassen til Knut har tilrettelagt oppgaver og ansvar etter at han kom tilbake til jobb. Arbeidet er en viktig del av det å bli frisk. Selv fikk han panikk av tanken på at å være borte fra jobb og følte at han mistet sin verdi og identitet. Det var en periode hvor han ble 100 prosent ufør og det så ut til at han ikke kunne jobbe mer eller være aktiv.

– Den sorgen jeg kjente på da var overveldende. Det er helt nydelig å være tilbake på jobb, utbryter Knut Langeland. Jeg er førstemann på jobb nesten hver dag!

Snart kan du høre historien til Knut på Blodkreftforeningens podcast.